Forfatter Widar Aspeli har skrevet uttalelsen for boken Passé som er oversendt Kulturrådet.
Silja Strømme
PASSÉ
– Noen dikt i det siste …
Swanriver forlag, 2025
Diktsamlingen Passé er første del av forfatterens planlagte trilogi Marmor. Som undertittelen sier er dette dikt som sirkler rundt livets siste fase. Det handler om tid, om sorg, om savn – men også livets og lysets styrke. Undertittelen er «noen dikt i det siste …». Diktene er altså ment som hjelp og bidrag mens man lever gjennom livets siste fase og er rettet mot den som er på siste reis og den/de som er nær den som skal forlate dette livet. Det handler om å leve, om å holde fast i lyset, ikke slukes av mørket. Dette understrekes allerede i den innledende dedikasjonen som henter et sitat fra Åge Aleksandersens «folkesalme» «Mykje lys og mykje varme».
Passé handler om ventetid, sorg og savn. Men også lys og kjærlighet, og ikke minst det evige behovet for å være knyttet til et annet menneske. Dette finnes både i tekstene, og ikke minst i svart/hvitt-fotografiene som er en vesentlig del av hvert oppslag.
Forfatteren viderefører komposisjonen fra tidligere samlinger hvor hvert oppslag består av et fotografi og et dikt. Det er ni undertitler/avdelinger i Passé hvor med egen overskrift for en gruppe dikt, som også har hver sin tittel. Disse titlene åpner et samspill mellom tekst og bilde. Ordene bærer umiddelbart gjenkjennelse, men satt sammen med fotografiene åpnes nye rom, annen tolkning og mening. Dette stoffet har funnet sin form. Og det fungerer.
Foto beskrives ofte som «male med lys». Det blir ekstra tydelig når man ser foto i svart/hvitt. Motivene i samlingens fotografi er utsnitt og detaljer fra naturen. Mennesker er kun med som fjerne elementer, men likevel tilstede i samspillet mellom ord og bilde. Man kan si at disse elementene er gjensidig belysende. Dette kommer ikke minst tydelig fram i diktet ELSK MEG som illustreres av et utsnitt av en kniplet duk. Det er mørket som gir det lyse form og gjør mønsteret synlig.
Avhengigheten av og behovet for andre nær blir også tydelig i diktet TØRST hvor bildet av en sprukken, flasset og uttørket trevegg settes opp mot mennesket. Fotografiene åpner på denne måten ordene på en spesiell måte. Forankrer dem i hverdagen. Det angår og berører oss alle, enten fordi tiden en er på hell eller du er nær et annet menneske i livets siste fase. Nærbilder av natur speiles også mot tekst om himmelen og verdensrommet, som i avslutningsdiktet HIMMELSENG.
Diktet MØRKELYS fungerer som et sentral grunnpunkt/nav for diktsamlingen. Det handler om å lete og lengte etter lys når mørket brer seg og stjeler tiden vi har sammen. Andre dikt, som STEMMEN og SITTER FAST, viser den gjensidige avhengigheten vi har av hverandre. Nødvendigheten av å bli sett og verdsatt. Dette er også svært tydelig i diktet LEN DEG, som ytre sett viser et tre som vokser skrått mot et hus – men leses som så mye mer. Diktet PIANO er så rytmisk/musikalsk i formen at det «krever» tonefølge.
Passé er en bok for kontemplasjon. Den er på et vis en «selvhjelpsbok» – uten å være det. Leseren får ingen råd, ingen anbefalinger. Men tekstene kan, sammen med fotografiene åpne landskap og tanker man står i fare for å stenge ute – eller helt og slett (for)trenge når livet butter – og for den del, eller for den du er nær.
Forfatteren har brukt lesekonsulenter og tilbakemeldingene viser tydelig at disse diktene treffer og har en funksjon. Passé har ingen høy leseterskel. Den er ikke fylt av intrikate språkbilder, men et enkelt språk som har gjenkjennelse og umiddelbarhet i seg. Samlingen bør derfor være tilgjengelig gjennom bibliotek m.m. – og anbefales innkjøpt.
Hamar 12/12.24
Widar Aspeli